fredag 9. oktober 2009

Ein ting kommer sjelden aleine


To veker etter at vi mistet våre kjære pappa, tok mommos reise slutt. Ho har betydd så mykje for meg at det går ikkje an å formidla det med nokon få ord.



Sorg går ikkje over,
den tar berre ei annan form.
Sorg ligner på havet,
til å begynna med er bølgende veldig krappe,
så kommer dønningene,
men det blir aldri meir blikkstilt.



Fred over mommo sitt minne.

3 kommentarer:

Hilsen fra landet sa...

Blir skikkelig rørt av ordene dine.. det er så sant, det om sorgen og havet...

solglimt sa...

Kjære deg! Trist å høyre at du har mista to nære på så kort tid. Ta vare på deg sjølv og kvarandre. Klem

Akkurat passe Frø sa...

Finn rett og slett ikkje dei rette orda - tenker på deg!