Ein ting eg har lært etter tragedien 7. februar, er at familien er det viktigaste. Utan dei er me ingenting. Eg har sett mykje på bilder i vår, og samla saman mange minner som eg ikkje kan sjå meg mett på. Anene mine er foreviga på stoveveggen, andre sida er mine håpefulle sine dåpstallerkenar på rekke og rad.
Siste prosjekter som skal på veggen, det er eit par rammer fulle med siste åras begivenhetar. Både godt og vondt å laga til. Savnet er så stort og det er så uforståelig og meiningslaust det som har skjedd.
Savnet er kjærlighetens pris
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar